Klubbmesterskap i sjøfiske: Strømtangen 1. juni 2018

Midt i tidenes hetebølge dro fjorten mann til Strømtangen for å konkurrere i sjøfiske. For et vær! For en temperatur! For en magisk dag! Alt lå til rette for en perfekt kveld med stangfiske fra land. Makrellen var i fjorden, og ingenting skulle tilsi at jeg ikke skulle få på land en eneste fisk.

Men så skjedde altså. Flesteparten av de andre fikk enten torsk, makrell eller berggylte. Pål fikk både flest og størst, gratulerer til ham med seieren. Etter premieutdelingen nøt vi iskald pils og deilige reker på et langbord ved brygga før Øivind kjørte oss hjem igjen.

Så til spørsmålet du har stilt deg for lengst: Hvorfor var det ikke jeg som vant konkurransen? Trolig fordi fisken hadde invalidiserende hodepine! Hør bare: Å være vitne til den fineste solnedgangen i manns minne kunne vært et digert plaster på såret for meg, der jeg stod helt ytterst på svaberget kun iført shorts, solbriller og fiskestang. Men nei da, selv om sola var het og vakker så var det rikelig med skyer på den ellers så perfekte himmelen. Skyene er i denne sammenhengen en metafor; jeg snakker om et utall av digre flytefarkoster som brølte fram og tilbake rett foran beina mine, i hvert fall godt innenfor kastehold. Jeg ble ofte stående og vente på en luke mellom båtene der jeg kunne kaste ut sluken uten at den gikk fast i en eller annens propell. Hvis sånne båter har propell da, og ikke jet-motor? Støyen skulle tilsi det siste, og siden lyd bærer godt i vann så er det åpenbart at fisken lå på bunnen med hodet inneklemt i en fjellsprekk for å lindre en dundrende hodepine. Ingen orker vel å spise med en sånn migrene! Men, om jeg hadde agnet kroken min med Paracet så ville nok fangsten min blitt formidabel, og jeg hadde vunnet hele konkurransen! Så lett – men så umoralsk at jeg ikke fikk meg til å gjøre det. Så viktig er det ikke å vinne!

Hver eneste båt i Oslofjorden var altså til stede utenfor Strømtangen denne kvelden. Det rare var at ikke en eneste av dem la seg til i dette vakre marine landskapet. Nei, alle var på vei til et helt annet sted, og det hastet så innmari! Den største av alle millionfarkostene veide flerfoldige tonn og slukte mer fuel på ei sjømil enn jeg klarer å kjøre bort på en måned med min kjære Skoda. Denne enorme penisforlengeren av en yacht fraktet bare én mann. Jeg gjentar; 1 mann! Han dro i vei mot solnedgangen det forteste han kunne, og med den marsjfarten er jeg rimelig sikker på at han rakk den. Skjønt, det gjorde jeg også, selv om jeg stod dønn fast på Strømtangen!

Nei, de nyrikes båtvaner er ikke bærekraftig i lengden, det er åpenbart. Den gamle tresjekta med motor i hvilepuls og en iskald pils på rekka er for lengst historie. Den går for sakte og krever for mye stell og omsorg, noe vi ikke har tid til lenger. Og når jeg leser igjennom det jeg nettopp har skrevet så skjønner jeg at jeg begynner å bli gammel. Takk for følget!

Magnus Solbakken

 

  1. Pål Uno Andersen 4425 g 20 p
  2. Lars Helgesen 2910 g 19 p
  3. Jonas Øby Strand 2575 g 18 p
  4. Skjalg Sannes 2360 g 17 p
  5. Tommy Johansen 1875 g 16 p
  6. Øivind Arnesen 995 g 15 p
  7. Jonas Stølan 735 g 14 p
  8. Morten Haukeland 555 g 13 p
  9. Alexander Sannes 225 g 12 p
  10. Lars Runar Arnesen 150 g 11 p

(Ingen fisk/10 p for frammøte: Bjørge Jansen, Mikael Lyng, Magnus Solbakken, Erik Weel.)